En oppdatering!

Det er nå over tre uker siden jeg forlot Gjøahavn og passerte Framnes på vei sørover ut på havisen. Siden den gang har opplevelsene og inntrykkene vært mange. I stedet for å gå vestover over land som planlagt, har jeg i størst mulig grad forsøkt å legge meg til den opprinnelige ruta som Ristvedt og Hansen brukte på sin sledetur da de utforsket Haakon VII kyst. Dette gir en spesiell nærhet til deres historie og opplevelser. 

Det er krevende å være alene på tur så lenge  og i et slikt miljø. Forholdene er brutale. Jeg må hele tiden passe på kroppen, spise, drikke, gå på do (ingen spøk), passe på fingrene, smelte snø, lade batterier, tørke klær (forsøksvis), børste is av klær og utstyr, navigere og planlegge rute, sette opp og ta ned gjerde og andre tiltak mot bjørn, lufte føttene for å unngå skyttergravsfot (føttene er i en plastpose store deler av dagen for å hindre fordampning ut i skoen), gå med børsa på ryggen over pressrygger (kort sikt- bjørn og andre dyr som ulv og moskus kan komme brått på), smøre med solkrem og vaselin mot kulden, passe på at jeg ikke forfryser ansiktet (har vært nære på med nesa), følge opp frostskader jeg allerede har på fingrene (i dialog md helsepersonell over satelittelefon), smerter i hendene (stråling ut i armene når man ikke slapper godt nok av i overkroppen gjennom dagen) og lite søvn, samtidig som jeg må ha fremdrift. Dette tar på.

Håpløsheten kan komme snikende når man står til knes i is og sastrugi (og vissheten om at jeg har mer skruis i vente), pulken ikke rikker seg, og nordavinden river og sliter i klærne og kroppen. Da er det lett å bli motløs. Jeg har ingen makker som jeg kan henge på ryggen på og som kan fikse en ekstra kopp kaffe til meg. Her er jeg helt på egenhånd. Det ble veldig tydelig en dag det var skikkelig kaldt og jeg ikke fikk varmen i kroppen hele dagen. Under etableringen var jeg allerede svært sliten og nedkjølt, og hadde ingen følelse i hendene. Jeg surret med rutiner og merket at dette var i ferd med å gå galt. Jeg fikk hentet meg inn men slet veldig med å få opp telt og få i gang brenneren. 

Dette kunne gått skikkelig galt og ga meg en støkk - en påminnelse om hva som kan skje hvis jeg drar det for langt. Dagen etter tok jeg en hviledag og bestemte meg for at den opprinnelige planen måtte tilpasses. Skuffelsen over å måtte innse at det ikke ville gå slik jeg hadde tenkt var stor, og sammen med den generelle belastningen var dette tungt å bære. Men. En plan er en plan og et grunnlag man kan improvisere ut fra, man må tilpasse seg forholdene på isen. The Map is not the Territory.

Jeg fortsetter i sledesporene til  Ristvedt og Hansen, leser beretningen deres i teltet om kvelden og deler deres opplevelser. Turen deres ble også noe helt annet enn de hadde planlagt da de oppdaget at depotet deres på Kap Crozier var rasert av isbjørn. Det er tydelig at dette gikk inn på dem, men de ga ikke opp. De tilpasset seg og tok sikte på å følge planlagt rute så langt maten holdt, og håpet i det ytterste på at de fikk oppdaget noen meter nytt land. På samme måte som Ristvedt og Hansen må jeg innse at planen jeg hadde må justeres i møte med vær og føre. Jeg vil også følge planlagt rute så langt maten holder, men jeg er veldig glad for at jeg slipper å følge samme rute tilbake til Gjøa, slik Ristvedt og Hansen måtte.

Det er nok ikke så mye som er endret siden de var her. Jeg passerer kjente landemerke som Simpson strait og Terror Bay (hvor vraket «Terror» ligger etter den tapte Franklin ekspedisjonen. Serien «The Terror» gir også en god pekepinn på hvordan forholdene er her oppe (Selv om det heldigvis er adskillig mindre kannibalisme på min ekspedisjon).

Selv om denne turen ikke ble slik jeg hadde tenkt er dette fortsatt en tur jeg er stolt av. Jeg har nå vært alene på ekspedisjon i arktisk klima i over tre uker, opplevd temperatur ned i -36 og vind (effektiv kulde langt ut på førtitallet), og jeg har hatt rev på vei inn i inn i forteltet (den fikk seg et saftig pipestøt med rifla fordi jeg trodde det var en bjørn) og selv om jeg er sliten så fungerer ting alt i alt relativt godt så langt.

Jeg visste at dette var et hårete prosjekt med mange usikkerheter og mange av disse har slått til. Jeg er uansett utrolig stolt over det jeg har fått til så langt og ser fram til turen videre. Dette er skikkelig eventyr!

Hvor mange oppdateringer det blir tør jeg ikke å love. Det jeg derimot kan love at det blir mange gode historier og bilder når jeg kommer hjem i mai, akkurat i tide til 17. mai-feiring med familien i Oslo - det gleder jeg meg veldig til!

Takk for all støtte!

(Per tid er det planlagt et foredrag eksklusivt for speidergruppa på Tyristrand og på Polarhistorisk helg på Finse til høsten. Ta kontakt dersom du tenker noe slikt kunne vært interessant!)