Jeg endrer kurs

Kjære herr Hansen og herr Ristvedt,

Jeg har hatt den store glede av å følge i deres sledespor de siste fire og en halv uke. Det er derfor med vemod jeg må meddele at våre veier skilles her utenfor vestkysten av Royal Geographical Society Island. 

Deres rute nordvest mot Taylor Island, synes ikke farbar for meg. Jeg forsøkte å gå nordvestover men ble tvunget sørover av vanskelige is- og snøforhold. Det er også tegn som tyder på dårlig is og det er en risiko jeg ikke er villig til å ta. Å fortsette nordover fra der jeg er nå vil gjøre en uthenting både vanskeligere og dyrere når jeg etter hvert går tom for mat. I sum er det derfor mest fornuftig for meg å endre kurs. Jeg vil derfor ønske dere lykke til videre på ferden mot Haakon den VIIs kyst mens jeg setter kursen sørvest på 250 ° mot Jenny Lind Island. 

Forrige ukes snøstorm har lagt igjen mye løs snø både på Royal Geographical Society Island og på isen rundt. Det har derfor vært noen seige dager med «stamping» i løssnø, og pulker som mest av alt har føltes som små brøytebiler der de måker seg vei gjennom snøen. Nesten som å trekke dekk på nysnø i Østmarka. Jeg håper på fastere snø lenger sør!

April er måneden da moskusen samles til større flokker på øyene, ifølge viltoppsynet i Gjøahavn. Jeg så dessverre ingen, men sporene var mange. Dyrene hadde sparket vekk snøen i store flater hvor de hadde spist av den sparsommelige vegetasjonen de kom ned til gjennom snølaget.

 Dyrene hadde sparket vekk snøen i store flater hvor de hadde spist av den sparsommelige vegetasjonen de kom ned til gjennom snølaget.

Disse flatene varierte fra fem til 25 m i diameter og minnet om skøytebaner i et snøbelagt landskap. De var lette å gå over og ga også noen etterlengtede pusterom for meg. Mitt eventyr fortsetter på veien sørover og jeg vil fortsette å formidle det jeg opplever så godt jeg kan. Det er fortsatt to uker igjen av ekspedisjonen, og mye som skal erfares og oppleves.

Påskehilsen fra Nordvestpassasjen

Onsdag fikk jeg påskeskitur - en fantastisk naturopplevelse!

Freden er i ferd med å senke seg over teltet i Nordvestpassasjen, på en måte. Jeg ligger værfast og får derfor en mye roligere påske enn jeg hadde tenkt. Jeg har vært værfast tidligere på turen, men da kom det dårlige været brått på og med skiftende vindretning og mye nedbør. Det resulterte i at både jeg og teltet fikk litt juling, og noen netter med ikke fullt så god søvn. Denne gangen skulle jeg være forberedt.

I dialog med Sindre på backoffice ble vi enige om at torsdagen skulle prioriteres til klargjøring for ruskevær da det var meldt ganske heftig vind og mye nedbør. Teltet ble i sin helhet gravd ned cirka 30 cm, tre av festpunktene mot vinden ble festet med isskruer istedenfor vanlige snøplugger og det er spadd på masse snø rundt hele teltet. Jeg tok også mat, fuel og ren snø (viktig!) for tre døgn inn i teltet. 

Det skal nevnes at jeg på onsdag fikk jeg det nærmeste jeg kan komme en påskeskitur. Solen strålte hele dagen og det var relativt lite vind, glien var god og jeg måtte smøre meg i ansiktet med faktor 50 opptil flere ganger. Selv om det ikke har vært mange slike dager er det i seg selv en stor naturopplevelse å gå på ski alene i Nordvestpassasjen. Det er fantastisk å få oppleve slik urørt natur og det kan gå dagesvis mellom hver gang jeg ser noe som helst tegn til at det finnes menneskelig liv noe annet sted enn akkurat der jeg er, da gjerne i form av et fly som passerer over meg på himmelen. Selv om det er krevende å være alene opplever jeg en enorm turglede.

I skrivende stund er jeg i det som skal være den mest intense perioden med vind og nedbør. Det river godt. Jeg var litt bekymret for teltet etter opplevelsene forrige runde, men denne gangen står det støtt som et fjell og det gir en helt annen ro til å hvile. Heldigvis. Det er fortsatt lenge igjen av ekspedisjonen og det er utrolig viktig med et klart og uthvilt hode.

I tillegg til å sove en del har jeg gjort en rekke småreparasjoner på klær og utstyr, sjekk av våpen og føtter, påskevask, samt opptelling av mat og fuel. Jeg har litt lesestoff og noen nedlastede podkaster (Radioresepsjonen/papaya er utrolig underholdende når man har vært alene en stund og det føles litt som å være på hyttetur med kompisgjengen igjen). 

Jeg forsøkte å laste ned noe innhold på Netflix da jeg lå i Gjøa men disse går visst ut på dato og det fungerer derfor ikke helt som jeg hadde tenkt. Det viser seg også at Netflix har en funksjon som heter «smart downloads» hvor den laster ned innhold den tror du har lyst til å se. I mitt tilfelle har den blant annet lastet ned en film som heter «the twister: caught in the storm». Den styrer jeg unna i denne omgang.

Jeg har dessverre ikke noe påskeegg men jeg har kakao, masse sjokolade, potetgull og annet snacks som jeg vanligvis spiser i pausene når jeg er på marsj. I den ene matsekken ligger det også et stykke fyrstekake og hilsener fra familien som jeg skal kose meg med på bursdagen min mot slutten av måneden.

Veien videre

Så snart været blir bedre er planen å krysse over Royal Geographic Society Island, cirka to mil nordvestover (jeg går på cirka 280 ° fra her jeg ligger nå). Øya er relativt flat og oversiktlig.

Deretter skal jeg inn i Victoriastredet og der er forholdene mer uforutsigbare. Der vil jeg sannsynligvis treffe på massive skruis som vil kreve mye både fysisk og mentalt. Jeg har fram til nå opplevd pressrygger og områder med skruis på opptil brysthøyde, men ute i Victoriastredet vil jeg møte på is som er flere meter høy. Dette gjør det vanskelig å bevege seg og planlegge ruta videre. Jeg vet at jeg kommer til å treffe på denne typen is, bare ikke når og hvor lenge. Det er cirka fem mil fra royal Geographic Society Island over til land, og jeg er veldig spent på hvor mye mat og hvor mye krutt i beina jeg har igjen når jeg har krysset over.

Alt i alt en fin påskeferie, selv om jeg savner påskemarsipan og påskeeggjakt.

Håper alle har kost seg med påskeferie der hjemme!

En oppdatering!

Det er nå over tre uker siden jeg forlot Gjøahavn og passerte Framnes på vei sørover ut på havisen. Siden den gang har opplevelsene og inntrykkene vært mange. I stedet for å gå vestover over land som planlagt, har jeg i størst mulig grad forsøkt å legge meg til den opprinnelige ruta som Ristvedt og Hansen brukte på sin sledetur da de utforsket Haakon VII kyst. Dette gir en spesiell nærhet til deres historie og opplevelser. 

Det er krevende å være alene på tur så lenge  og i et slikt miljø. Forholdene er brutale. Jeg må hele tiden passe på kroppen, spise, drikke, gå på do (ingen spøk), passe på fingrene, smelte snø, lade batterier, tørke klær (forsøksvis), børste is av klær og utstyr, navigere og planlegge rute, sette opp og ta ned gjerde og andre tiltak mot bjørn, lufte føttene for å unngå skyttergravsfot (føttene er i en plastpose store deler av dagen for å hindre fordampning ut i skoen), gå med børsa på ryggen over pressrygger (kort sikt- bjørn og andre dyr som ulv og moskus kan komme brått på), smøre med solkrem og vaselin mot kulden, passe på at jeg ikke forfryser ansiktet (har vært nære på med nesa), følge opp frostskader jeg allerede har på fingrene (i dialog md helsepersonell over satelittelefon), smerter i hendene (stråling ut i armene når man ikke slapper godt nok av i overkroppen gjennom dagen) og lite søvn, samtidig som jeg må ha fremdrift. Dette tar på.

Håpløsheten kan komme snikende når man står til knes i is og sastrugi (og vissheten om at jeg har mer skruis i vente), pulken ikke rikker seg, og nordavinden river og sliter i klærne og kroppen. Da er det lett å bli motløs. Jeg har ingen makker som jeg kan henge på ryggen på og som kan fikse en ekstra kopp kaffe til meg. Her er jeg helt på egenhånd. Det ble veldig tydelig en dag det var skikkelig kaldt og jeg ikke fikk varmen i kroppen hele dagen. Under etableringen var jeg allerede svært sliten og nedkjølt, og hadde ingen følelse i hendene. Jeg surret med rutiner og merket at dette var i ferd med å gå galt. Jeg fikk hentet meg inn men slet veldig med å få opp telt og få i gang brenneren. 

Dette kunne gått skikkelig galt og ga meg en støkk - en påminnelse om hva som kan skje hvis jeg drar det for langt. Dagen etter tok jeg en hviledag og bestemte meg for at den opprinnelige planen måtte tilpasses. Skuffelsen over å måtte innse at det ikke ville gå slik jeg hadde tenkt var stor, og sammen med den generelle belastningen var dette tungt å bære. Men. En plan er en plan og et grunnlag man kan improvisere ut fra, man må tilpasse seg forholdene på isen. The Map is not the Territory.

Jeg fortsetter i sledesporene til  Ristvedt og Hansen, leser beretningen deres i teltet om kvelden og deler deres opplevelser. Turen deres ble også noe helt annet enn de hadde planlagt da de oppdaget at depotet deres på Kap Crozier var rasert av isbjørn. Det er tydelig at dette gikk inn på dem, men de ga ikke opp. De tilpasset seg og tok sikte på å følge planlagt rute så langt maten holdt, og håpet i det ytterste på at de fikk oppdaget noen meter nytt land. På samme måte som Ristvedt og Hansen må jeg innse at planen jeg hadde må justeres i møte med vær og føre. Jeg vil også følge planlagt rute så langt maten holder, men jeg er veldig glad for at jeg slipper å følge samme rute tilbake til Gjøa, slik Ristvedt og Hansen måtte.

Det er nok ikke så mye som er endret siden de var her. Jeg passerer kjente landemerke som Simpson strait og Terror Bay (hvor vraket «Terror» ligger etter den tapte Franklin ekspedisjonen. Serien «The Terror» gir også en god pekepinn på hvordan forholdene er her oppe (Selv om det heldigvis er adskillig mindre kannibalisme på min ekspedisjon).

Selv om denne turen ikke ble slik jeg hadde tenkt er dette fortsatt en tur jeg er stolt av. Jeg har nå vært alene på ekspedisjon i arktisk klima i over tre uker, opplevd temperatur ned i -36 og vind (effektiv kulde langt ut på førtitallet), og jeg har hatt rev på vei inn i inn i forteltet (den fikk seg et saftig pipestøt med rifla fordi jeg trodde det var en bjørn) og selv om jeg er sliten så fungerer ting alt i alt relativt godt så langt.

Jeg visste at dette var et hårete prosjekt med mange usikkerheter og mange av disse har slått til. Jeg er uansett utrolig stolt over det jeg har fått til så langt og ser fram til turen videre. Dette er skikkelig eventyr!

Hvor mange oppdateringer det blir tør jeg ikke å love. Det jeg derimot kan love at det blir mange gode historier og bilder når jeg kommer hjem i mai, akkurat i tide til 17. mai-feiring med familien i Oslo - det gleder jeg meg veldig til!

Takk for all støtte!

(Per tid er det planlagt et foredrag eksklusivt for speidergruppa på Tyristrand og på Polarhistorisk helg på Finse til høsten. Ta kontakt dersom du tenker noe slikt kunne vært interessant!)