I mål!

10. mars, dag 50 alene på ski i Nordvestpassasjen var jeg på plass på pickup pointet, og etter noen timer på scooter under tak i Cambridge Bay. Et krevende og fantastisk eventyr er over, et kapittel er i ferd med å lukkes og en utrolig naturopplevelse skal fordøyes. Akkurat nå føler jeg meg ganske tom på mange måter, men jeg er utrolig stolt over det jeg har fått til og gleder meg til å komme hjem.

Tiden etter ankomst i CB har vært en følelsesmessig berg-og-dalbane, ispedd en god dose adm av utstyr og organisering av reisen videre. Det var lenge uklart om jeg fikk med meg alle tingene mine ut av CB fordi slike småsteder tidvis opererer etter «Tommyball regler», og det var krevende å håndtere når jeg egentlig hadde mer enn nok med å tilpasse meg å sove i et hus igjen.

Men! I skrivende stund er jeg i Yellowknife med alt utstyret (jeg traff riktig person da jeg skulle sjekke inn bagasjen min 🎉), har fått meg et skikkelig måltid og kan endelig begynne å senke skuldrene og ta inn over meg det jeg har vært igjennom de siste to månedene. Om et par dager går ferden videre til gamlelandet og 16. mai møter jeg familien på Gardermoen!🎉🇳🇴

Jeg kommer til å legge ut flere bilder og tekster fra turen fremover!

Tusen takk til alle dere som har trodd på og støttet prosjektet, og til alle dere som har sendt meg hilsener underveis!

Hjemover

Dato: 7. mai

««Tilbage!», det gjør én paa en Gang som til en gammel, brudt Mand. Men «Hjemover!» det er straks noget helt andet. Det bar jo hjemover, hjemover for Alvor.»

Dette skriver Godfred Hansen i dagboken sin den dagen han og Peder Ristvedt snur og vender nesa tilbake mot Gjøa etter sin ekspedisjon. Jeg kjenner meg godt igjen i dette. At turen går mot slutten og at jeg er på vei tilbake er rart og litt vemodig. Mantraet har hele tiden vært «fremover», men nå er det altså «tilbake». Men, som Godfred formulerer så godt, det er stor forskjell på «tilbake» og «hjemover». Nå bærer det hjemover for alvor for meg også! Hjem til familie, venner, gode kolleger og et Oslo i vårlig drakt!

Det er kun et par dager til jeg er på plass der jeg skal hentes og jeg nyter tiden på tur. Isen er flat, snøformasjonene er lave og glien er god. Det har vært noen dager med sterk vind, men i hovedsak er forholdene helt perfekte. Jeg må passe på så jeg ikke går for fort og svetter for mye. Det er lett å glemme seg bort og jeg har flere ganger tatt meg selv i å gå fortere og fortere, selv om jeg verken har dårlig tid eller forflytningspress. 

Jeg kjenner at konkurranseinstinktet våkner når jeg skyter foten fremover og pulkene følger på nesten uten at jeg kjenner det i selen. Dette er det flotteste skiføret jeg har opplevd på vintertur med pulk og jeg er ganske sikker på at jeg kunne gått her med de vanlige langrennskiene mine. Den største utfordringen med skigåingen akkurat nå er at landskapet er så flatt og jevnt at det er veldig få punkter å sikte på for å holde kursen. Et skikkelig luksusproblem!

Etter snart 50 dager på tur kjenner jeg at jeg er sliten i kroppen på en måte jeg ikke har opplevd før. Det er ikke som etter ei hard økt hvor jeg må slenge meg på sofaen med beina høyt. Det er mer som at det er litt melkesyre og «summing» i beina hele tiden, og det går ikke bort etter en hviledag og en natt i posen. Alle gjøremål og skigåingen går fint, men alt går litt saktere og kommer nok til å gjøre det en stund. Det høres kanskje rart ut at jeg på den ene siden går fortere og fortere på det fine føret, samtidig som jeg sier at alt går litt sakte. Det er dette jeg mener med at jeg er sliten på en annen måte. Jeg har ingen eksplosivitet eller sluttspurt i beina, men så lenge jeg kan jobbe jevnt og trutt fungerer det fint. (Det hadde vært interessant å se hvor lenge man kan holde på når kroppen føles slik, men jeg tror ikke jeg skal strekke dette noe videre akkurat nå.)

Når alt dette er sagt og tankene om at turen er på vei mot slutten er skrevet, er det viktig å minne meg selv på: You ain’t out of the woods yet. Jeg har fortsatt noen dager igjen på havisen og jeg må følge rutinene, gjøre de riktige tingene og være påskrudd. Et dyremøte jeg hadde for et par dager siden understreker dette poenget.

Foran meg i landskapet var det en litt mørkere flekk som jeg hadde brukt som siktepunkt et par timer. Da jeg skulle ha matpause så jeg plutselig i sidesynet at den sorte pikken beveget seg, helt minimalt, men fortsatt en bevegelse. Det er utrolig vanskelig å bedømme avstand og «mikrolende» ute på isen, og det var uklart for meg om dette var noe lite som lå på flat is eller toppen av noe stort som lå nede bak en snøtunge. Uten å ta blikket fra flekken gjorde jeg klar rifla og fant fram kikkerten. Det var utrolig gøy da jeg skjønte at det var en sel som lå og solte seg i det deilige været, og at jeg hadde oppdaget den før den oppdaget meg (kjempekult!).

Det var utrolig gøy da jeg skjønte at det var en sel som lå og solte seg i det deilige været, og at jeg hadde oppdaget den før den oppdaget meg (kjempekult!).

Men, der det er sel kan det fort være bjørn. Sannsynligheten for at flere enn meg kjente til dette pustehullet var absolutt til stede og jeg startet umiddelbart å speide rundt meg med kikkerten. Jeg hadde ikke sett tegn til bjørn vest for Jenny Lind, og gjorde det heller ikke nå. Heldigvis. Jeg har landet på at det er veldig mye kulere å fortelle i ettertid at man har sett bjørn, enn det faktisk er å møte en når man er på tur alene.

Fram med kikkerten for å speide etter bjørn.

Av andre dyr her oppe må jeg snakke litt om reven. Den hvite polarreven er et dyr jeg har sett mye til og som har fulgt meg på store deler av turen. Med sin nysgjerrige adferd og karakteristiske bjeffing (ja, nå vet jeg godt hva reven sier) har den vært en artig følgesvenn, selv om den til tider har vært litt vel nærgående. Jeg har hele veien lurt på hvor de holder til ute på isen og fikk for et par dager siden svar på dette da jeg kom over - ikke bare ett, men to - revehi. Det var hull i snøen i tilknytning til gamle sprekker i isen og jeg ville aldri oppdage dem dersom de ikke hadde ligget midt i ruten jeg skulle gå og jeg bokstavelig talt gikk på dem. Da jeg kikket litt rundt meg så jeg også flere inn- og utganger, sannsynligvis til samme hi, slik dyr gjerne har for å kunne komme seg ut flere steder dersom noe truer. Veldig artig å få oppleve, selv om reven sikkert gjerne skulle sett at jeg ikke trampet rundt oppå hiet.

En uke i iskjempenes lekegrind

Dato: lørdag 3 mai

Dag 34 forlot jeg vestkysten av Royal Geographical Society Island med kurs mot sørvest etter først å ha forsøkt å gå nordover. Jeg fikk et par timer på bedre snø, med sol og lite vind, men litt etter lunsj traff jeg skruisen som en vegg. Og denne gangen hadde jeg ikke noe valg, jeg måtte videre til Jenny Lind Island, en strekning på ca 40 km i luftlinje.

Skruisen er overveldende. Enorme blokker av is presset opp mot hverandre og kastet utover et havområde så langt jeg kan se. Som rommet til et barn etter at alle klossene er strødd utover gulvet i hauger. Mellom isblokkene er det snø med varierende fasthet - noen ganger så løs at jeg tråkker gjennom til godt oppå leggen. Tar jeg av skiene kan beina forsvinne ned i sprekker og hull så dype at jeg ikke kjenner bunnen. 

Møtet med disse formasjonene og opplevelsen av å være fullstendig omgitt av dem er pressende og nærmest klaustrofobisk. Dette er det mest krevende, ugjestmilde og ufremkommelige stedet jeg noensinne har oppholdt meg, og tankene går ofte til Fimbulvinter - et kaldt helvete. 

Men, vi mennesker kan tilpasse oss de utroligste ting, og etter hvert blir jeg mer fortrolig med skruisen. I stedet for å tenke at «dette går ikke» må jeg bare tenke at «det er alltid en vei ut», selv om dette skulle være tilbake samme vei som jeg kom. Jeg må holde meg i bevegelse, perspektivet endrer seg hele tiden og et par skritt frem kan gjøre at alt ser helt annerledes ut når isen er så tett på.

Avstanden mellom håpløshet og enorm glede er veldig kort. Jeg kan kave i snø, balansere på isblokker, lirke pulkene fremover meter for meter, banne, svette - og plutselig åpenbarer det seg ei flat slette rett foran øynene mine. En utrolig følelse som gir ny driv til å komme seg over den neste kneika. Eller jeg kan ha spisepause og når jeg reiser meg igjen fra pulken så oppleves veien fremover helt annerledes enn da jeg satt meg ned; jeg ser en ny rute, en liten korridor eller en passasje som er bittelitt mindre ufremkommelig enn alternativene og hvor jeg kan få noen meter fremgang. Deretter er det bare å gå, holde seg i bevegelse og hele tiden se etter neste sted det er mulig å komme seg fremover.

Mens jeg gikk der forsøkte jeg å komme på om jeg kunne noen gode læresetninger eller sitater jeg kunne bruke som mantra mens jeg jobbet i skruisen, og landet på dette (som jeg mener å huske er fra Rocky?):

«It’s not about how hard you hit, but how hard you can get hit and still keep going.» For meg fanger dette essensen av å jobbe i skruisen. Du kommer til å få juling og du kan ikke banke deg igjennom. Du må jobbe deg fremover og for hvert tilbakeslag må du finne en ny rute, en ny vei, en ny strategi. Selv om det er et blodslit.

Skruis er noe av det mest fascinerende jeg har opplevd på denne turen. De første timene i skruisen opplevdes som kaotiske, utmattende og jeg tenkte at dette kunne umulig gå. Jeg brukte timevis på noen få hundre meter, mens det var over fire mil til Jenny Lind Island. Etter å ha kommet meg gjennom den ser jeg tilbake på det som en positiv opplevelse. Det er kanskje det mest spennende jeg har opplevd på turen og mestringsfølelsen etter å ha kommet meg gjennom er enorm. Det var også en helt annen type mental utfordring enn det jeg ellers har møtt på turen.

Bursdag med fyrstekake og en kopp kaffe!

Jeg har også feiret bursdag ute i skruisen! (Det er faktisk den andre bursdagen jeg feirer i Nordvestpassasjen, forrige gang var i Gjøa i 2023). Denne bursdagen her alene ute i isen var spesiell på mange måter, men egentlig en veldig hyggelig dag. Vær og føre var fint, jeg gikk litt kortere, satt camp tidlig og tok en telefon hjem. Deretter spiste jeg middag og åpnet kort fra familien. Hjemlengselen traff hardt da jeg leste kortene, men det var mest av alt veldig, veldig hyggelig. Til slutt koste jeg meg med fyrstekake og en kopp kaffe - det gjorde susen.

Nå går turen videre over Jenny Lind Island og deretter mot Cambridge Bay. Jeg går nok tom for mat før jeg kommer fram (jeg har ikke noen sluttspurt i beina nå) og blir hentet et sted på veien, sannsynligvis rundt 10. mai. Da har jeg vært på tur i 50 dager - virkelig en milepæl for meg.

Isen vest for Jenny Lind er visstnok veldig fin og jeg ser fram til noen litt roligere dager på ski med pulker som er adskillig lettere da jeg startet. Jeg har fortsatt godt med fuel igjen og skal nok unne meg litt kosefyring den siste uka. Kanskje driste meg til en ekstra kopp kaffe om morgenen også? Når alt kommer til alt driver jeg med friluftsliv fordi jeg liker det og da er det viktig å skape kos der man kan! Krysser fingrene for godt vær og føre videre!

Anders