Review: Micromilspec field testing unit - "bruk klokka - do your worst"

"Bruk klokka - do your worst" var beskjeden jeg fikk av Micromilspec da jeg fikk overrakt klokka i deres lokaler rett bak Stortinget.

Klokka med det enkle navnet Field Testing Unit (FTU) er Micromilspecs arbeidshest og «crash test dummy». Den første utgaven så dagens lys i 2019 og selskapet beskriver hvordan 30 utgaver ble delt ut til personell i Forsvaret for å teste hvordan klokka tålte aktiv bruk i krevende forhold. Det enkle designet ble valgt for at det skulle være enkelt å se hvordan klokka hadde blitt slitt og hvilke deler som var mest utsatt under forskjellige typer bruk. Dette var også utgangspunktet for mitt forhold til Micromilspec: «bruk klokka - do your worst.»

La meg spole litt tilbake. I 2023 startet jeg planleggingen av en tur til Nord-Canada, og våren 2025 realiserte jeg drømmen om det store eventyret: 50 dager alene i Nordvestpassasjen, blant skruis og isbjørn. Da avreisen nærmet seg fikk jeg spørsmålet om jeg kunne tenke meg å bruke ei klokke fra Micromilspec på ekspedisjonen. Jeg lurte selvfølgelig på hva de ville ha fra meg, men her ble alle de «vanlige produktene» som bilder og foredrag lagt til side. Det eneste de ønsket var at jeg brukte klokka for å se om den taklet de ekstreme forholdene man opplever i arktisk vinter.

Klokka ble dermed tatt med og testet på tur i Nordvestpassasjen våren 2025 over 50 dager. Forholdene var svært varierte gjennom testperioden, med dagtidstemperaturer fra -36 til -10, med tidvis høy luftfuktighet, nedbør og sterk vind. Den ble brukt både på håndleddet utenpå skalljakke og i brystlomme. Den ble utsatt for kulde, fuktighet, slag, snø, is og generelt hardt bruk.

Spesifikasjoner og tilpasninger

FTU er 42 mm bred og har et sveitsisk Sellita SW200-1 urverk. Den er selvtrekkende mekanisk, med 36 timer gangreserve. Den har krone som skrus inn for å sikre at klokka holder tett, noe som var spesielt viktig for min bruk i fuktige forhold.

Min rutine er at jeg går i 50 min og hviler i 10, så det var viktig for meg å holde kontroll på tiden. Jeg ba derfor om en liten tilpasning på klokka for å kunne dekke dette behovet. Versjonen jeg fikk utdelt skiller seg dermed fra tidligere modeller ved at det en har en sort, roterende bezel med tall.

For å ha klokka tilgjengelig, samtidig som jeg sikret at den selvtrekkende mekanismen var aktivert, ønsket jeg å gå med den på håndleddet utenpå jakke og votter. Det ble undersøkt flere måter å gjøre dette på, men løsningen vi landet på var å bruke dobbelt NATO-stropp. Dette var enkelt, forutsigbart og robust, samtidig som den var lett å justere. Det enkle er ofte det beste.

Vurdering

Selv i konstant kontakt med snø og is, var klokka helt pålitelig. Jeg opplevde ingen problemer med fukt eller kondens, og den holdt seg tett gjennom hele ekspedisjonen. Det var betryggende å vite at den taklet skiftende vær og temperaturer uten svikt.

Som en mekanisk klokke er det ingen batteri å bekymre seg for, og det var faktisk en fordel. Da de batteridrevne instrumentene begynte å svikte i kulda og det var krevende å få ladet nok med solcellepanelene, gikk klokka som normalt. Så lenge jeg hadde den på armen, trakk den seg selv. Når jeg bar den i lomma, måtte jeg trekke den opp manuelt noen ganger, men det var enkelt og raskt gjort. Sammen med kompasset var klokka et helt avgjørende verktøy da kulden var som strengest og jeg bare fikk sjekket posisjon med GPS en gang i døgnet.

Til tross for ekstremkulde og konstant bevegelse, holdt klokken tiden godt. Jeg opplevde ingen merkbare avvik i løpet av turen.

Brukervennlighet og funksjonalitet

Den spesialtilpassede bezelen med store, tydelige tall gjorde det enkelt å holde oversikt over marsjtiden – selv med votter på. Designet, i sort og gult, ga ikke bare god synlighet, men også et stilig uttrykk. «Bumblebee" (oppkalt etter roboten med samme navn i franchisen Transformers) ble fort en favoritt.

Reima var lett å justere, og det var ingen problem å bruke klokka utenpå en tykk ekspedisjonsjakke – en viktig detalj som sparte tid fordi jeg slapp å grave under flere lag med klær.

Pålitelighet når det gjelder

En av de mest verdifulle erfaringene jeg gjorde meg, var at denne mekaniske klokka fungerte 100 % da digitale hjelpemidler begynte å svikte. I et miljø hvor feilmarginer kan være fatale, var den et instrument jeg kunne stole på.

Oppsummering

Micromilspecs Field Testing Unit er ikke bare en robust og presis klokke – den er et nyttig verktøy bygget med ekte feltbruk i tankene, men som også tar seg godt ut som hverdagsklokke.

Min FTU fikk kallenavnet «Bublebee» på grunn av fargene som minner om roboten med samme navn. På mange måter er det en del paralleller. Klokken ser enkel og lite «macho» ut, men er bunnsolid og leverer akkurat det den skal - intet mer, intet mindre.

Det er tydelig at Micromilspec har utviklet denne modellen i tett samarbeid med aktive brukere, og det merkes i detaljene. Kombinasjonen av sveitsisk mekanikk, funksjonell design og gjennomført robusthet gjør dette til en klokke jeg trygt kan anbefale til alle.

Du kan lese mer om Micromilspec FTU her: https://www.micromilspec.com/products/field-testing-watch

I mål!

10. mars, dag 50 alene på ski i Nordvestpassasjen var jeg på plass på pickup pointet, og etter noen timer på scooter under tak i Cambridge Bay. Et krevende og fantastisk eventyr er over, et kapittel er i ferd med å lukkes og en utrolig naturopplevelse skal fordøyes. Akkurat nå føler jeg meg ganske tom på mange måter, men jeg er utrolig stolt over det jeg har fått til og gleder meg til å komme hjem.

Tiden etter ankomst i CB har vært en følelsesmessig berg-og-dalbane, ispedd en god dose adm av utstyr og organisering av reisen videre. Det var lenge uklart om jeg fikk med meg alle tingene mine ut av CB fordi slike småsteder tidvis opererer etter «Tommyball regler», og det var krevende å håndtere når jeg egentlig hadde mer enn nok med å tilpasse meg å sove i et hus igjen.

Men! I skrivende stund er jeg i Yellowknife med alt utstyret (jeg traff riktig person da jeg skulle sjekke inn bagasjen min 🎉), har fått meg et skikkelig måltid og kan endelig begynne å senke skuldrene og ta inn over meg det jeg har vært igjennom de siste to månedene. Om et par dager går ferden videre til gamlelandet og 16. mai møter jeg familien på Gardermoen!🎉🇳🇴

Jeg kommer til å legge ut flere bilder og tekster fra turen fremover!

Tusen takk til alle dere som har trodd på og støttet prosjektet, og til alle dere som har sendt meg hilsener underveis!

Hjemover

Dato: 7. mai

««Tilbage!», det gjør én paa en Gang som til en gammel, brudt Mand. Men «Hjemover!» det er straks noget helt andet. Det bar jo hjemover, hjemover for Alvor.»

Dette skriver Godfred Hansen i dagboken sin den dagen han og Peder Ristvedt snur og vender nesa tilbake mot Gjøa etter sin ekspedisjon. Jeg kjenner meg godt igjen i dette. At turen går mot slutten og at jeg er på vei tilbake er rart og litt vemodig. Mantraet har hele tiden vært «fremover», men nå er det altså «tilbake». Men, som Godfred formulerer så godt, det er stor forskjell på «tilbake» og «hjemover». Nå bærer det hjemover for alvor for meg også! Hjem til familie, venner, gode kolleger og et Oslo i vårlig drakt!

Det er kun et par dager til jeg er på plass der jeg skal hentes og jeg nyter tiden på tur. Isen er flat, snøformasjonene er lave og glien er god. Det har vært noen dager med sterk vind, men i hovedsak er forholdene helt perfekte. Jeg må passe på så jeg ikke går for fort og svetter for mye. Det er lett å glemme seg bort og jeg har flere ganger tatt meg selv i å gå fortere og fortere, selv om jeg verken har dårlig tid eller forflytningspress. 

Jeg kjenner at konkurranseinstinktet våkner når jeg skyter foten fremover og pulkene følger på nesten uten at jeg kjenner det i selen. Dette er det flotteste skiføret jeg har opplevd på vintertur med pulk og jeg er ganske sikker på at jeg kunne gått her med de vanlige langrennskiene mine. Den største utfordringen med skigåingen akkurat nå er at landskapet er så flatt og jevnt at det er veldig få punkter å sikte på for å holde kursen. Et skikkelig luksusproblem!

Etter snart 50 dager på tur kjenner jeg at jeg er sliten i kroppen på en måte jeg ikke har opplevd før. Det er ikke som etter ei hard økt hvor jeg må slenge meg på sofaen med beina høyt. Det er mer som at det er litt melkesyre og «summing» i beina hele tiden, og det går ikke bort etter en hviledag og en natt i posen. Alle gjøremål og skigåingen går fint, men alt går litt saktere og kommer nok til å gjøre det en stund. Det høres kanskje rart ut at jeg på den ene siden går fortere og fortere på det fine føret, samtidig som jeg sier at alt går litt sakte. Det er dette jeg mener med at jeg er sliten på en annen måte. Jeg har ingen eksplosivitet eller sluttspurt i beina, men så lenge jeg kan jobbe jevnt og trutt fungerer det fint. (Det hadde vært interessant å se hvor lenge man kan holde på når kroppen føles slik, men jeg tror ikke jeg skal strekke dette noe videre akkurat nå.)

Når alt dette er sagt og tankene om at turen er på vei mot slutten er skrevet, er det viktig å minne meg selv på: You ain’t out of the woods yet. Jeg har fortsatt noen dager igjen på havisen og jeg må følge rutinene, gjøre de riktige tingene og være påskrudd. Et dyremøte jeg hadde for et par dager siden understreker dette poenget.

Foran meg i landskapet var det en litt mørkere flekk som jeg hadde brukt som siktepunkt et par timer. Da jeg skulle ha matpause så jeg plutselig i sidesynet at den sorte pikken beveget seg, helt minimalt, men fortsatt en bevegelse. Det er utrolig vanskelig å bedømme avstand og «mikrolende» ute på isen, og det var uklart for meg om dette var noe lite som lå på flat is eller toppen av noe stort som lå nede bak en snøtunge. Uten å ta blikket fra flekken gjorde jeg klar rifla og fant fram kikkerten. Det var utrolig gøy da jeg skjønte at det var en sel som lå og solte seg i det deilige været, og at jeg hadde oppdaget den før den oppdaget meg (kjempekult!).

Det var utrolig gøy da jeg skjønte at det var en sel som lå og solte seg i det deilige været, og at jeg hadde oppdaget den før den oppdaget meg (kjempekult!).

Men, der det er sel kan det fort være bjørn. Sannsynligheten for at flere enn meg kjente til dette pustehullet var absolutt til stede og jeg startet umiddelbart å speide rundt meg med kikkerten. Jeg hadde ikke sett tegn til bjørn vest for Jenny Lind, og gjorde det heller ikke nå. Heldigvis. Jeg har landet på at det er veldig mye kulere å fortelle i ettertid at man har sett bjørn, enn det faktisk er å møte en når man er på tur alene.

Fram med kikkerten for å speide etter bjørn.

Av andre dyr her oppe må jeg snakke litt om reven. Den hvite polarreven er et dyr jeg har sett mye til og som har fulgt meg på store deler av turen. Med sin nysgjerrige adferd og karakteristiske bjeffing (ja, nå vet jeg godt hva reven sier) har den vært en artig følgesvenn, selv om den til tider har vært litt vel nærgående. Jeg har hele veien lurt på hvor de holder til ute på isen og fikk for et par dager siden svar på dette da jeg kom over - ikke bare ett, men to - revehi. Det var hull i snøen i tilknytning til gamle sprekker i isen og jeg ville aldri oppdage dem dersom de ikke hadde ligget midt i ruten jeg skulle gå og jeg bokstavelig talt gikk på dem. Da jeg kikket litt rundt meg så jeg også flere inn- og utganger, sannsynligvis til samme hi, slik dyr gjerne har for å kunne komme seg ut flere steder dersom noe truer. Veldig artig å få oppleve, selv om reven sikkert gjerne skulle sett at jeg ikke trampet rundt oppå hiet.