Hjemover

Dato: 7. mai

««Tilbage!», det gjør én paa en Gang som til en gammel, brudt Mand. Men «Hjemover!» det er straks noget helt andet. Det bar jo hjemover, hjemover for Alvor.»

Dette skriver Godfred Hansen i dagboken sin den dagen han og Peder Ristvedt snur og vender nesa tilbake mot Gjøa etter sin ekspedisjon. Jeg kjenner meg godt igjen i dette. At turen går mot slutten og at jeg er på vei tilbake er rart og litt vemodig. Mantraet har hele tiden vært «fremover», men nå er det altså «tilbake». Men, som Godfred formulerer så godt, det er stor forskjell på «tilbake» og «hjemover». Nå bærer det hjemover for alvor for meg også! Hjem til familie, venner, gode kolleger og et Oslo i vårlig drakt!

Det er kun et par dager til jeg er på plass der jeg skal hentes og jeg nyter tiden på tur. Isen er flat, snøformasjonene er lave og glien er god. Det har vært noen dager med sterk vind, men i hovedsak er forholdene helt perfekte. Jeg må passe på så jeg ikke går for fort og svetter for mye. Det er lett å glemme seg bort og jeg har flere ganger tatt meg selv i å gå fortere og fortere, selv om jeg verken har dårlig tid eller forflytningspress. 

Jeg kjenner at konkurranseinstinktet våkner når jeg skyter foten fremover og pulkene følger på nesten uten at jeg kjenner det i selen. Dette er det flotteste skiføret jeg har opplevd på vintertur med pulk og jeg er ganske sikker på at jeg kunne gått her med de vanlige langrennskiene mine. Den største utfordringen med skigåingen akkurat nå er at landskapet er så flatt og jevnt at det er veldig få punkter å sikte på for å holde kursen. Et skikkelig luksusproblem!

Etter snart 50 dager på tur kjenner jeg at jeg er sliten i kroppen på en måte jeg ikke har opplevd før. Det er ikke som etter ei hard økt hvor jeg må slenge meg på sofaen med beina høyt. Det er mer som at det er litt melkesyre og «summing» i beina hele tiden, og det går ikke bort etter en hviledag og en natt i posen. Alle gjøremål og skigåingen går fint, men alt går litt saktere og kommer nok til å gjøre det en stund. Det høres kanskje rart ut at jeg på den ene siden går fortere og fortere på det fine føret, samtidig som jeg sier at alt går litt sakte. Det er dette jeg mener med at jeg er sliten på en annen måte. Jeg har ingen eksplosivitet eller sluttspurt i beina, men så lenge jeg kan jobbe jevnt og trutt fungerer det fint. (Det hadde vært interessant å se hvor lenge man kan holde på når kroppen føles slik, men jeg tror ikke jeg skal strekke dette noe videre akkurat nå.)

Når alt dette er sagt og tankene om at turen er på vei mot slutten er skrevet, er det viktig å minne meg selv på: You ain’t out of the woods yet. Jeg har fortsatt noen dager igjen på havisen og jeg må følge rutinene, gjøre de riktige tingene og være påskrudd. Et dyremøte jeg hadde for et par dager siden understreker dette poenget.

Foran meg i landskapet var det en litt mørkere flekk som jeg hadde brukt som siktepunkt et par timer. Da jeg skulle ha matpause så jeg plutselig i sidesynet at den sorte pikken beveget seg, helt minimalt, men fortsatt en bevegelse. Det er utrolig vanskelig å bedømme avstand og «mikrolende» ute på isen, og det var uklart for meg om dette var noe lite som lå på flat is eller toppen av noe stort som lå nede bak en snøtunge. Uten å ta blikket fra flekken gjorde jeg klar rifla og fant fram kikkerten. Det var utrolig gøy da jeg skjønte at det var en sel som lå og solte seg i det deilige været, og at jeg hadde oppdaget den før den oppdaget meg (kjempekult!).

Det var utrolig gøy da jeg skjønte at det var en sel som lå og solte seg i det deilige været, og at jeg hadde oppdaget den før den oppdaget meg (kjempekult!).

Men, der det er sel kan det fort være bjørn. Sannsynligheten for at flere enn meg kjente til dette pustehullet var absolutt til stede og jeg startet umiddelbart å speide rundt meg med kikkerten. Jeg hadde ikke sett tegn til bjørn vest for Jenny Lind, og gjorde det heller ikke nå. Heldigvis. Jeg har landet på at det er veldig mye kulere å fortelle i ettertid at man har sett bjørn, enn det faktisk er å møte en når man er på tur alene.

Fram med kikkerten for å speide etter bjørn.

Av andre dyr her oppe må jeg snakke litt om reven. Den hvite polarreven er et dyr jeg har sett mye til og som har fulgt meg på store deler av turen. Med sin nysgjerrige adferd og karakteristiske bjeffing (ja, nå vet jeg godt hva reven sier) har den vært en artig følgesvenn, selv om den til tider har vært litt vel nærgående. Jeg har hele veien lurt på hvor de holder til ute på isen og fikk for et par dager siden svar på dette da jeg kom over - ikke bare ett, men to - revehi. Det var hull i snøen i tilknytning til gamle sprekker i isen og jeg ville aldri oppdage dem dersom de ikke hadde ligget midt i ruten jeg skulle gå og jeg bokstavelig talt gikk på dem. Da jeg kikket litt rundt meg så jeg også flere inn- og utganger, sannsynligvis til samme hi, slik dyr gjerne har for å kunne komme seg ut flere steder dersom noe truer. Veldig artig å få oppleve, selv om reven sikkert gjerne skulle sett at jeg ikke trampet rundt oppå hiet.