En uke i iskjempenes lekegrind

Dato: lørdag 3 mai

Dag 34 forlot jeg vestkysten av Royal Geographical Society Island med kurs mot sørvest etter først å ha forsøkt å gå nordover. Jeg fikk et par timer på bedre snø, med sol og lite vind, men litt etter lunsj traff jeg skruisen som en vegg. Og denne gangen hadde jeg ikke noe valg, jeg måtte videre til Jenny Lind Island, en strekning på ca 40 km i luftlinje.

Skruisen er overveldende. Enorme blokker av is presset opp mot hverandre og kastet utover et havområde så langt jeg kan se. Som rommet til et barn etter at alle klossene er strødd utover gulvet i hauger. Mellom isblokkene er det snø med varierende fasthet - noen ganger så løs at jeg tråkker gjennom til godt oppå leggen. Tar jeg av skiene kan beina forsvinne ned i sprekker og hull så dype at jeg ikke kjenner bunnen. 

Møtet med disse formasjonene og opplevelsen av å være fullstendig omgitt av dem er pressende og nærmest klaustrofobisk. Dette er det mest krevende, ugjestmilde og ufremkommelige stedet jeg noensinne har oppholdt meg, og tankene går ofte til Fimbulvinter - et kaldt helvete. 

Men, vi mennesker kan tilpasse oss de utroligste ting, og etter hvert blir jeg mer fortrolig med skruisen. I stedet for å tenke at «dette går ikke» må jeg bare tenke at «det er alltid en vei ut», selv om dette skulle være tilbake samme vei som jeg kom. Jeg må holde meg i bevegelse, perspektivet endrer seg hele tiden og et par skritt frem kan gjøre at alt ser helt annerledes ut når isen er så tett på.

Avstanden mellom håpløshet og enorm glede er veldig kort. Jeg kan kave i snø, balansere på isblokker, lirke pulkene fremover meter for meter, banne, svette - og plutselig åpenbarer det seg ei flat slette rett foran øynene mine. En utrolig følelse som gir ny driv til å komme seg over den neste kneika. Eller jeg kan ha spisepause og når jeg reiser meg igjen fra pulken så oppleves veien fremover helt annerledes enn da jeg satt meg ned; jeg ser en ny rute, en liten korridor eller en passasje som er bittelitt mindre ufremkommelig enn alternativene og hvor jeg kan få noen meter fremgang. Deretter er det bare å gå, holde seg i bevegelse og hele tiden se etter neste sted det er mulig å komme seg fremover.

Mens jeg gikk der forsøkte jeg å komme på om jeg kunne noen gode læresetninger eller sitater jeg kunne bruke som mantra mens jeg jobbet i skruisen, og landet på dette (som jeg mener å huske er fra Rocky?):

«It’s not about how hard you hit, but how hard you can get hit and still keep going.» For meg fanger dette essensen av å jobbe i skruisen. Du kommer til å få juling og du kan ikke banke deg igjennom. Du må jobbe deg fremover og for hvert tilbakeslag må du finne en ny rute, en ny vei, en ny strategi. Selv om det er et blodslit.

Skruis er noe av det mest fascinerende jeg har opplevd på denne turen. De første timene i skruisen opplevdes som kaotiske, utmattende og jeg tenkte at dette kunne umulig gå. Jeg brukte timevis på noen få hundre meter, mens det var over fire mil til Jenny Lind Island. Etter å ha kommet meg gjennom den ser jeg tilbake på det som en positiv opplevelse. Det er kanskje det mest spennende jeg har opplevd på turen og mestringsfølelsen etter å ha kommet meg gjennom er enorm. Det var også en helt annen type mental utfordring enn det jeg ellers har møtt på turen.

Bursdag med fyrstekake og en kopp kaffe!

Jeg har også feiret bursdag ute i skruisen! (Det er faktisk den andre bursdagen jeg feirer i Nordvestpassasjen, forrige gang var i Gjøa i 2023). Denne bursdagen her alene ute i isen var spesiell på mange måter, men egentlig en veldig hyggelig dag. Vær og føre var fint, jeg gikk litt kortere, satt camp tidlig og tok en telefon hjem. Deretter spiste jeg middag og åpnet kort fra familien. Hjemlengselen traff hardt da jeg leste kortene, men det var mest av alt veldig, veldig hyggelig. Til slutt koste jeg meg med fyrstekake og en kopp kaffe - det gjorde susen.

Nå går turen videre over Jenny Lind Island og deretter mot Cambridge Bay. Jeg går nok tom for mat før jeg kommer fram (jeg har ikke noen sluttspurt i beina nå) og blir hentet et sted på veien, sannsynligvis rundt 10. mai. Da har jeg vært på tur i 50 dager - virkelig en milepæl for meg.

Isen vest for Jenny Lind er visstnok veldig fin og jeg ser fram til noen litt roligere dager på ski med pulker som er adskillig lettere da jeg startet. Jeg har fortsatt godt med fuel igjen og skal nok unne meg litt kosefyring den siste uka. Kanskje driste meg til en ekstra kopp kaffe om morgenen også? Når alt kommer til alt driver jeg med friluftsliv fordi jeg liker det og da er det viktig å skape kos der man kan! Krysser fingrene for godt vær og føre videre!

Anders