En uke i iskjempenes lekegrind

Dato: lørdag 3 mai

Dag 34 forlot jeg vestkysten av Royal Geographical Society Island med kurs mot sørvest etter først å ha forsøkt å gå nordover. Jeg fikk et par timer på bedre snø, med sol og lite vind, men litt etter lunsj traff jeg skruisen som en vegg. Og denne gangen hadde jeg ikke noe valg, jeg måtte videre til Jenny Lind Island, en strekning på ca 40 km i luftlinje.

Skruisen er overveldende. Enorme blokker av is presset opp mot hverandre og kastet utover et havområde så langt jeg kan se. Som rommet til et barn etter at alle klossene er strødd utover gulvet i hauger. Mellom isblokkene er det snø med varierende fasthet - noen ganger så løs at jeg tråkker gjennom til godt oppå leggen. Tar jeg av skiene kan beina forsvinne ned i sprekker og hull så dype at jeg ikke kjenner bunnen. 

Møtet med disse formasjonene og opplevelsen av å være fullstendig omgitt av dem er pressende og nærmest klaustrofobisk. Dette er det mest krevende, ugjestmilde og ufremkommelige stedet jeg noensinne har oppholdt meg, og tankene går ofte til Fimbulvinter - et kaldt helvete. 

Men, vi mennesker kan tilpasse oss de utroligste ting, og etter hvert blir jeg mer fortrolig med skruisen. I stedet for å tenke at «dette går ikke» må jeg bare tenke at «det er alltid en vei ut», selv om dette skulle være tilbake samme vei som jeg kom. Jeg må holde meg i bevegelse, perspektivet endrer seg hele tiden og et par skritt frem kan gjøre at alt ser helt annerledes ut når isen er så tett på.

Avstanden mellom håpløshet og enorm glede er veldig kort. Jeg kan kave i snø, balansere på isblokker, lirke pulkene fremover meter for meter, banne, svette - og plutselig åpenbarer det seg ei flat slette rett foran øynene mine. En utrolig følelse som gir ny driv til å komme seg over den neste kneika. Eller jeg kan ha spisepause og når jeg reiser meg igjen fra pulken så oppleves veien fremover helt annerledes enn da jeg satt meg ned; jeg ser en ny rute, en liten korridor eller en passasje som er bittelitt mindre ufremkommelig enn alternativene og hvor jeg kan få noen meter fremgang. Deretter er det bare å gå, holde seg i bevegelse og hele tiden se etter neste sted det er mulig å komme seg fremover.

Mens jeg gikk der forsøkte jeg å komme på om jeg kunne noen gode læresetninger eller sitater jeg kunne bruke som mantra mens jeg jobbet i skruisen, og landet på dette (som jeg mener å huske er fra Rocky?):

«It’s not about how hard you hit, but how hard you can get hit and still keep going.» For meg fanger dette essensen av å jobbe i skruisen. Du kommer til å få juling og du kan ikke banke deg igjennom. Du må jobbe deg fremover og for hvert tilbakeslag må du finne en ny rute, en ny vei, en ny strategi. Selv om det er et blodslit.

Skruis er noe av det mest fascinerende jeg har opplevd på denne turen. De første timene i skruisen opplevdes som kaotiske, utmattende og jeg tenkte at dette kunne umulig gå. Jeg brukte timevis på noen få hundre meter, mens det var over fire mil til Jenny Lind Island. Etter å ha kommet meg gjennom den ser jeg tilbake på det som en positiv opplevelse. Det er kanskje det mest spennende jeg har opplevd på turen og mestringsfølelsen etter å ha kommet meg gjennom er enorm. Det var også en helt annen type mental utfordring enn det jeg ellers har møtt på turen.

Bursdag med fyrstekake og en kopp kaffe!

Jeg har også feiret bursdag ute i skruisen! (Det er faktisk den andre bursdagen jeg feirer i Nordvestpassasjen, forrige gang var i Gjøa i 2023). Denne bursdagen her alene ute i isen var spesiell på mange måter, men egentlig en veldig hyggelig dag. Vær og føre var fint, jeg gikk litt kortere, satt camp tidlig og tok en telefon hjem. Deretter spiste jeg middag og åpnet kort fra familien. Hjemlengselen traff hardt da jeg leste kortene, men det var mest av alt veldig, veldig hyggelig. Til slutt koste jeg meg med fyrstekake og en kopp kaffe - det gjorde susen.

Nå går turen videre over Jenny Lind Island og deretter mot Cambridge Bay. Jeg går nok tom for mat før jeg kommer fram (jeg har ikke noen sluttspurt i beina nå) og blir hentet et sted på veien, sannsynligvis rundt 10. mai. Da har jeg vært på tur i 50 dager - virkelig en milepæl for meg.

Isen vest for Jenny Lind er visstnok veldig fin og jeg ser fram til noen litt roligere dager på ski med pulker som er adskillig lettere da jeg startet. Jeg har fortsatt godt med fuel igjen og skal nok unne meg litt kosefyring den siste uka. Kanskje driste meg til en ekstra kopp kaffe om morgenen også? Når alt kommer til alt driver jeg med friluftsliv fordi jeg liker det og da er det viktig å skape kos der man kan! Krysser fingrene for godt vær og føre videre!

Anders

Jeg endrer kurs

Kjære herr Hansen og herr Ristvedt,

Jeg har hatt den store glede av å følge i deres sledespor de siste fire og en halv uke. Det er derfor med vemod jeg må meddele at våre veier skilles her utenfor vestkysten av Royal Geographical Society Island. 

Deres rute nordvest mot Taylor Island, synes ikke farbar for meg. Jeg forsøkte å gå nordvestover men ble tvunget sørover av vanskelige is- og snøforhold. Det er også tegn som tyder på dårlig is og det er en risiko jeg ikke er villig til å ta. Å fortsette nordover fra der jeg er nå vil gjøre en uthenting både vanskeligere og dyrere når jeg etter hvert går tom for mat. I sum er det derfor mest fornuftig for meg å endre kurs. Jeg vil derfor ønske dere lykke til videre på ferden mot Haakon den VIIs kyst mens jeg setter kursen sørvest på 250 ° mot Jenny Lind Island. 

Forrige ukes snøstorm har lagt igjen mye løs snø både på Royal Geographical Society Island og på isen rundt. Det har derfor vært noen seige dager med «stamping» i løssnø, og pulker som mest av alt har føltes som små brøytebiler der de måker seg vei gjennom snøen. Nesten som å trekke dekk på nysnø i Østmarka. Jeg håper på fastere snø lenger sør!

April er måneden da moskusen samles til større flokker på øyene, ifølge viltoppsynet i Gjøahavn. Jeg så dessverre ingen, men sporene var mange. Dyrene hadde sparket vekk snøen i store flater hvor de hadde spist av den sparsommelige vegetasjonen de kom ned til gjennom snølaget.

 Dyrene hadde sparket vekk snøen i store flater hvor de hadde spist av den sparsommelige vegetasjonen de kom ned til gjennom snølaget.

Disse flatene varierte fra fem til 25 m i diameter og minnet om skøytebaner i et snøbelagt landskap. De var lette å gå over og ga også noen etterlengtede pusterom for meg. Mitt eventyr fortsetter på veien sørover og jeg vil fortsette å formidle det jeg opplever så godt jeg kan. Det er fortsatt to uker igjen av ekspedisjonen, og mye som skal erfares og oppleves.

Påskehilsen fra Nordvestpassasjen

Onsdag fikk jeg påskeskitur - en fantastisk naturopplevelse!

Freden er i ferd med å senke seg over teltet i Nordvestpassasjen, på en måte. Jeg ligger værfast og får derfor en mye roligere påske enn jeg hadde tenkt. Jeg har vært værfast tidligere på turen, men da kom det dårlige været brått på og med skiftende vindretning og mye nedbør. Det resulterte i at både jeg og teltet fikk litt juling, og noen netter med ikke fullt så god søvn. Denne gangen skulle jeg være forberedt.

I dialog med Sindre på backoffice ble vi enige om at torsdagen skulle prioriteres til klargjøring for ruskevær da det var meldt ganske heftig vind og mye nedbør. Teltet ble i sin helhet gravd ned cirka 30 cm, tre av festpunktene mot vinden ble festet med isskruer istedenfor vanlige snøplugger og det er spadd på masse snø rundt hele teltet. Jeg tok også mat, fuel og ren snø (viktig!) for tre døgn inn i teltet. 

Det skal nevnes at jeg på onsdag fikk jeg det nærmeste jeg kan komme en påskeskitur. Solen strålte hele dagen og det var relativt lite vind, glien var god og jeg måtte smøre meg i ansiktet med faktor 50 opptil flere ganger. Selv om det ikke har vært mange slike dager er det i seg selv en stor naturopplevelse å gå på ski alene i Nordvestpassasjen. Det er fantastisk å få oppleve slik urørt natur og det kan gå dagesvis mellom hver gang jeg ser noe som helst tegn til at det finnes menneskelig liv noe annet sted enn akkurat der jeg er, da gjerne i form av et fly som passerer over meg på himmelen. Selv om det er krevende å være alene opplever jeg en enorm turglede.

I skrivende stund er jeg i det som skal være den mest intense perioden med vind og nedbør. Det river godt. Jeg var litt bekymret for teltet etter opplevelsene forrige runde, men denne gangen står det støtt som et fjell og det gir en helt annen ro til å hvile. Heldigvis. Det er fortsatt lenge igjen av ekspedisjonen og det er utrolig viktig med et klart og uthvilt hode.

I tillegg til å sove en del har jeg gjort en rekke småreparasjoner på klær og utstyr, sjekk av våpen og føtter, påskevask, samt opptelling av mat og fuel. Jeg har litt lesestoff og noen nedlastede podkaster (Radioresepsjonen/papaya er utrolig underholdende når man har vært alene en stund og det føles litt som å være på hyttetur med kompisgjengen igjen). 

Jeg forsøkte å laste ned noe innhold på Netflix da jeg lå i Gjøa men disse går visst ut på dato og det fungerer derfor ikke helt som jeg hadde tenkt. Det viser seg også at Netflix har en funksjon som heter «smart downloads» hvor den laster ned innhold den tror du har lyst til å se. I mitt tilfelle har den blant annet lastet ned en film som heter «the twister: caught in the storm». Den styrer jeg unna i denne omgang.

Jeg har dessverre ikke noe påskeegg men jeg har kakao, masse sjokolade, potetgull og annet snacks som jeg vanligvis spiser i pausene når jeg er på marsj. I den ene matsekken ligger det også et stykke fyrstekake og hilsener fra familien som jeg skal kose meg med på bursdagen min mot slutten av måneden.

Veien videre

Så snart været blir bedre er planen å krysse over Royal Geographic Society Island, cirka to mil nordvestover (jeg går på cirka 280 ° fra her jeg ligger nå). Øya er relativt flat og oversiktlig.

Deretter skal jeg inn i Victoriastredet og der er forholdene mer uforutsigbare. Der vil jeg sannsynligvis treffe på massive skruis som vil kreve mye både fysisk og mentalt. Jeg har fram til nå opplevd pressrygger og områder med skruis på opptil brysthøyde, men ute i Victoriastredet vil jeg møte på is som er flere meter høy. Dette gjør det vanskelig å bevege seg og planlegge ruta videre. Jeg vet at jeg kommer til å treffe på denne typen is, bare ikke når og hvor lenge. Det er cirka fem mil fra royal Geographic Society Island over til land, og jeg er veldig spent på hvor mye mat og hvor mye krutt i beina jeg har igjen når jeg har krysset over.

Alt i alt en fin påskeferie, selv om jeg savner påskemarsipan og påskeeggjakt.

Håper alle har kost seg med påskeferie der hjemme!