Å vente på noe godt

«Naar man saa saadan er rede til at fare af; naar man absolut intet andet har at gjøre end at sidde med Hænderne i Skødet, hvis Afrejsen maa opsættes, saa bliver man utaalmodig ved Ophold og har inget Fred. Hvert Øjeblik maa man op og se, hvordan det gaar med Vejret. Er det lidt løjere, spørger man sig selv, om man ikke burde starte. Den meget menneskelige Hang til ikke at staa tilbake for andre, gør én urolig for, at de andre skal tænke, at det er underligt, at han ikke tager afsted nu. Saadan Sindsstemning er ikke behagelig.»

Dette skriver Godfred Hansen, lederen i makkerparet som skal utforske Haakon VIIs kyst, den 2. april 1905. På dette tidspunktet har han og Peder Ristvedt gjort absolutt alt klart til avreise og venter bare på at været skal bli bedre slik at de kan legge av gårde. 

Blåtimen i Gjøahavn. Rett bak meg er det punktet hvor Amundsen lå med Gjøa i to år

120 år senere ligger de samme ordene i vinden som pisker snø mot ruta. Et ekko som minner en på noen sannheter om vær, vind og egen sårbarhet. Jeg ser ned på bukta hvor Godfred Hansen skrev dagboken sin og tenker at jeg er heldig som i hvert fall har kart over området jeg skal inn i.

Kartbladene (1:250 000) for hele turen

Dette er min sjette dag i Gjøahavn og jeg skulle egentlig satt i marsj i går. På grunn av snøstorm(er) har det vært flere dager med kansellering av alle flyvninger, så halvparten av utstyret mitt (inkludert pulk og ski) står fortsatt i Yellowknife, et par-tre timers flytur unna. Alt som skal gjøres her i Gjøa er sjekket av lista, og flere ting har jeg gjort opptil flere ganger - som å telle rasjoner.

Veiing og måling av 60 dagsrasjoner tar lenger tid enn du tror….

Jeg har vært i et modus med fullt fokus og høyt tempo på alt jeg gjør, men etter noen dager med venting kjenner jeg at tankene begynner å komme krypende. «Tenk om det ikke går?», «Tenk om baggene ikke kommer?». Jeg fyller dagene med å sjekke og dobbeltsjekke. Studere kart og rute. Trykke på GPS og teste kleskombinasjoner ute i det heftige været. Modifisere utstyr, klippe, sy og teipe. Det er en kjennsgjerning i polarhistorien at lediggang må unngås. 

Tilpasning av klokkereim slik at jeg kan ha klokka på utsiden av jakka

Lister, lister, lister!

Innkjøp og pakking av mat har tatt overraskende lang tid, og siden jeg ikke har fått pulken min har jeg måttet bære maten i bagger. Av den totale mengden mat (77 kg) har mesteparten blitt kjøpt her i Gjøa, det har derfor blitt ganske mange turer til butikken. Tidvis i ganske krevende vær.

Det har faktisk vært så ille at for noen dager siden besluttet Hamlet’en (lokalstyret) at de to butikkene skulle stenge fordi man ønsket å unngå at folk beveget seg ute. Hensikten var å unngå ulykker på veiene. 

Hjemmelagd mikrofonhette av skumgummi fra våpenkofferten og plastkrok som er beskjært slik at jeg kan bruke den til å trykke på små knapper uten å ta av vottene

I didn’t get the memo, så dagen butikken var stengt møtte jeg likevel opp på døra. De som jobbet der syntes det var uhørt at de måtte holde stengt og så hvor lang i maska jeg ble da jeg hørte det. Leo hadde jobbet der i 20 år og hadde aldri før opplevd at de hadde måttet holde stengt. Han skulle pensjonere seg om to dager og besluttet at jeg kunne få handle det jeg ville og bruke all tiden jeg ønsket («Fire me…»).

9 kilo potetgull? Ikke noe stress når det kommer i kasser

Dette var helt fantastisk, da handlingen fram til dette punktet hadde vært noe stressende. Når du plukker 11 kilo sjokolade i enkeltpakker fra hyllene blir det litt styr i kassa. Nå kunne jeg bare fortelle hva jeg trengte og hvor mye, så hentet de det fra lageret i kasser. Det gjorde hele prosessen mye enklere og mye mindre styrete. Jeg fikk ordnet det jeg manglet av mat og fuel, i tillegg til signalpenn (som jeg tar med for at det skal være lettere å finne meg hvis noe skjer.) Etter jeg hadde handlet ferdig fikk jeg skyss med varebilen opp til hotellet og hjelp til å bære inn. Helt fantastisk!

Leo og Raman på Coop’en!

Det ble seks pakksekker mat til slutt. Rasjonene er fordelt etter størrelse og skal spises på forskjellige tidspunkter i turen. Jeg starter på 5500kcal og ender på rundt 6500kcal.

Det dårlige været har også ført til at vannbilen har stått stille i perioder. Hotellet har dermed vært uten vann i to ti-timers perioder (så langt). Og selv om det er en bagatell vil jeg også legge til at hverken satelitt-TV eller internett fungerer noe særlig når det er dårlig vær her oppe.

På handletur

Etter noen dager på et så lite hotell blir man godt kjent med de som bor der og de som driver det. Man treffer folk som er innom for å gjøre en jobb og så aldri skal tilbake, og folk som er jevnlig innom. Tidligere NHL-spiller John Chabot tilhører den siste kategorien.

Chabot vokste opp på first nation-reservatet Kitigan Zibi, før han etter hvert ble profesjonell hockeyspiller i USA og Europa. I dag driver han organisasjonen First Assist (https://firstassist.ca/) som bruker idrett for å gi barn og unge i canadisk urbefolkning et ekstra ben å stå på, og for gjøre det lettere å holde seg unna rus og vold. Chabot reiser rundt til småsteder og trener unge hockeyspillere og trenerne deres i både praktiske ferdigheter og holdningsskapende arbeid.

Chabot og makkeren hans hadde tilbragt tre dager i Gjøa og skulle nå videre til neste sted.

Det er åpenbart at det er behov for slike initiativer og organisasjoner på disse småstedene. Selv om Gjøa er en «dry town» er det åpenbart både alkohol og sterkere rusmidler i omløp, og vold i nære relasjoner forekommer ofte. Mine utfordringer med en pulk som står i Yellowknife blekner i dette perspektivet.

Ventingen føles litt mer overkommelig når jeg tar et steg tilbake og ser på situasjonen. Selv om jeg gjerne skulle ha kommet meg av gårde er ikke flyvningene noe jeg kan kontrollere. «Det er ingen grunn til å stresse over ting du ikke får gjort noe med - du må bare vente. Hverken penger eller trusler virker her oppe» sier Ian, som driver hotellet. «Selv om Gjøa er et sted med store forskjeller, er det likevel en del ting som er likt for alle».

Sjefen sjøl på veggen.

Jeg tar likevel en ekstra titt ut av vinduet og sjekker værmeldingen. Det ser bedre ut i morgen. Har det ikke begynt å lysne litt allerede…?

Avreise!

Der var dagen kommet. To år etter ideen ble unnfanget på flyplassen i Gjøahavn er jeg på vei tilbake. Den gangen var pulken tom etter 20 dager på tur, og hodet fullt av inspirasjon og nye erfaringer. Gjennom de siste par årene har dette blitt omarbeidet til et konsept, en plan, et slags team - og en skikkelig tung pulk. 

Historien om Kapp Nansen og kartleggingen av Haakon VIIs kyst er en del av norsk polarhistorie som ikke er så kjent som den fortjener å være. Jeg håper at min tur kan bidra til at flere blir kjent med denne perlen av en historie, og kanskje inspirere andre til å finne sitt eget Kapp Nansen.

Tusen takk til verdens råeste ektefelle, kjæreste og hovedsponsor. Uten deg, Kristin, hadde ikke dette vært mulig.

Dette er på mange måter et «hårete»prosjekt og det er mye jeg fortsatt er usikker på. Samtidig har jeg møtt en utrolig velvilje hos alle jeg har diskutert prosjektet med, og jeg har fått teste ideene mine på noen av de mest erfarne ekspedisjonsfolka i verden.

Reisen til denne dagen har vært lang, men det er nå det starter. Jeg boarder flyet til Zürich etter å ha betalt ei nyre for å få med pulk, våpen og alt av overvekt (det er ikke for sent å si ifra hvis du er en potensiell sponsor!). Fra flysetet ser jeg ut på naboflyet med Max Manus på halefinnen. Jeg velger å tolke dette som et anerkjennende nikk fra universet - det vil helst gå godt. 

Får låne telt av Barents Outdoor!

I går fikk jeg en skikkelig god nyhet – ENDELIG kan jeg også merke et innlegg som sponset!

Fordi: Folka i Barents Outdoor låner meg et telt til turen! Dette er et enmanns ekspedisjonstelt – et tunneltelt som er enkelt å pakke opp og ned, og som kan ligge sammenrullet oppå pulken. For meg, som finansierer turen selv og allerede har flere telt, hadde det ikke vært aktuelt å kjøpe et nytt.

Det hele startet med at jeg ba Barents Outdoor om hjelp til å modifisere teltet jeg allerede har, men det endte med at jeg får låne dette teltet i stedet. Det er helt nytt på markedet! Karen Kyllesø har testet det på Sydpolen, men forholdene der er helt annerledes – tørt og lys hele døgnet. Dit jeg skal venter fuktig, arktisk vinter med alt som følger med av is, vind og nedbør. Jeg kommer også til å måtte sette opp teltet direkte på is over store deler av turen.

Jeg synes dette er et skikkelig kult telt! Barents har tatt egenskapene til et tunneltelt, med et romslig fortelt som er stort nok til å jobbe i – samtidig som de har redusert vekten. Dette teltet er faktisk nesten to kilo lettere enn det jeg har fra før, og det kommer jeg garantert til å sette pris på underveis!